Ruben Östlunds film Play har nått Norge och de norska aviserna är till sig i sina recensioner.
Verdens Gang, Norges största kvällstidning, belönar Play med sex tärningskast:
"Regissør Østlund er en sylskarp observatør av mellommenneskelig handling, og angriper publikum med ubehagelige spørsmål - spørsmål om makt, klasse, etnisitet - og foreldreansvar.
Det mesterlige består i måten han engasjerer på - med begrensede kameravinkler som ikke tar stilling, og med fraværet av bakgrunnsinfo om karakterene som kunne manipulert følelsesregisteret. Østlund iakttar og beskriver, og analyserer ikke. Han har fått kritikk for å ikke ta stilling overhodet. Jeg er ikke enig; grepet er uhyre effektivt."
http://www.vg.no/film/film.php?id=12288
Författaren Erlend Loe skriver i Aftenposten: "Filmen oppleves som en naturlig fortsettelse på Östlunds hyperrealistiske, nærmest dokumentariske, fortellerspråk. Lange, store bilder, kameravinkler som er ubekvemme, hvor vi av og til ikke ser ansiktet til den som snakker, som om fotografen strever for å holde seg skjult. Der de andre filmene først og fremst er pussige og morsomme, er Play forstyrrende. Til og med ubehagelig. Det fins knapt nok antydning til vold eller fysiske overgrep, men tonen de unge ranerne bruker, er sofistikert og nådeløs."
http://oslopuls.aftenposten.no/film/article670163.ece
Mikael Godö skriver i Dagbladet: "For meg handler filmen om en mye mer tidløs maktkonstellasjon. Jeg kjenner igjen de 12-14 år gamle guttenes frykt fra oppveksten på 80-tallet — den gang uten mørkhudete gutter i noen av rollene. Den truende gjengen besto av hvite gutter som gjerne gjorde det dårlig på skolen og ville markere sin makt på annet vis. Det psykologiske spillet var ikke særlig raffinert, noe det ærlig talt heller ikke er i «Play». Gutta er utspekulerte, men alle vet hva som foregår. I bunnen ligger hele tida en trussel om fysisk vold.
Selvsagt er det psykologiske spillet mer nyansert enn dette, men filmens tendenser til «stockholm-syndrom i Gøteborg» handler mindre om mislykket integrering og politisk korrekthet enn om at gutter blir vettskremte og søker trygghet der de kan finne det, også hos dem de trues av. Til slutt: Selv om jeg velger å se filmen i et slikt «mikroperspektiv», er det ikke meningen å underslå at barn som raner barn er et økende problem og at integreringspolitikken på mange områder har spilt fallitt.
http://www.dagbladet.no/2012/01/26/kultur/film/filmanmeldelser/anmeldelser/19821439/
Terje Eidsvåg ger filmen högsta betyg i Adresseavisa:
"Stilen og måten historien fortelles på, er noe av det mest spesielle ved filmen. Östlund er i ferd med å bli en mester i å orkestrere lange scener. Stemning og dramatikk bygges opp gjennom det som skjer i bildet, snarere enn ved stadig å klippe til mellom scener og mennesker. Å rendyrke en så kompromissløs, krevende stil, med unge amatører i de sentrale rollene, er dristig og forbløffende vellykket.
Som i Östlunds to foregående filmer, veksles det mellom pinligheter, alvor og humor. «Play» forteller ikke hva publikum skal tenke, men spillet, alvoret og fordommene mellom ungdommene gjør filmen til et intenst spill hvor flere av scenene vil skape delte oppfatninger hos tilskuerne.
Det kan innvendes at filmen og dramaet strekkes litt for langt, men totalt sett er «Play» dristig, relevant samtidsdrama. Et røft, ungt svensk sted mellom Michael Haneke og Roy Andersson har Ruben Östlund laget en intens hverdagsskildring av maktspill mellom barn og unge. Det er sjelden film så godt viser den kolossale avstanden det noen gang er mellom de voksnes verden og deres barns hverdag.
http://www.adressa.no/kultur/article1763605.ece
